Triduum

Skjærtorsdag, langfredag og påskeaften er tre dager som på latin heter "triduum" (lat. tre-dag), som symboliserer de tre dagene Kristus lå i graven. Triduum begynner med aftenmesse/vesper skjærtorsdg og varer til og med påskedags vesper.

Skjærtorsdag er festdagen til minne om innstiftelsen av nattverden. Dagens navn på norsk kommer av norrønt skíra = rense. I gammel tid ble de som var lyst i bann, offentlig tatt opp igjen i Kirkens samfunn på denne dagen, og det er trolig dette som har gitt dagen dens navn. Prestene regner også skjærtorsdag som sin dag, siden nattverden ble innstiftet da.

Langfredag var Jesu lengste dag. På langfredag, og dersom det er mulig også påskelørdag inntil vigilien holdes det hellig påskefaste. Langfredag er den eneste dagen i året da det ikke kan feires messe. Da holdes det gudstjeneste med utdeling av ferdig innvidde hostier. Det ligger et kors på gulvet, som menigheten kommer frem og kysser.

Påskevigilien er høydepunktet i tiduum. Den er den hellige natt da Herren stod opp fra de døde. Opprinnelig fastet man og våket hele natten i forventning om festdagens frembrudd. Augustin kaller påskevigilien for «alle vigiliers mor». Vigilien starter utenfor kirken med velsignelsen av påskeilden. Med denne ilden blir det kommende års påskelys blir tent. Det brukes ved påsketidens gudstjenester og ved dåp. Påskelyset er pyntet med et kors, årstallet, de greske bokstavene Alfa og Omega og fem røkelseskorn. De minner om Kristi sårmerker, men også om de krydderiene som var gjort i stand av kvinnene som kom til graven.
Etter prosesjonen inn i kirken synges påskelovsangen «Exultet». Deretter kommer syv lesninger fra Det gamle testamente, en nytestamentlig lesning, det høytidelige Halleluja og lesningen av Evangeliet. Så følger Allehelgenslitaniet. I oldkirken ble nye medlemmer døpt og tatt opp i Kirken påskenatt. I våre dager blir gjerne voksendåp eller opptakelse i Kirken lagt til denne natten. Så stenkes menigheten med vievann, som skal minne de troende om deres dåpspakt.